Og hvordan står det til med den forsvarspolitiske debatten – og med politikernes forståelse av hva Forsvaret trenger for å kunne løse oppgavene de samme politikerne har pålagt Forsvaret. Og hva med deres vilje til eventuelt å møte behovene med nødvendige bevilgninger?
Status
Når det gjelder Forsvarets status er det nok å henvise til forsvarssjefens fagmilitære råd fra oktober 2019:
- Med dagens struktur vil Forsvaret verken klare å tilfredsstille økte nasjonale krav eller innfri forventninger fra NATO. En forbedring av reaksjonsevnen er nødvendig og vil kreve en fortsatt styrking av personell, av vedlikeholdskapasiteten og økt tilgjengelighet på reservedeler, beredskapsbeholdninger og ammunisjon.
- Operative avdelinger, staber og skolestrukturen er minimumsbemannet.
- I Hærens avdelinger er oppfyllingsgraden av personell for lav for å løse oppdragene.
- Utfordringene med innfasing og drift av NH90 maritime helikoptre svekker den operative evnen til fregattene og Kystvakten.
- Dagens struktur tilfredsstiller ikke NATOs fastsatte kapabilitetsmål for Norge, som Norge har akseptert på politisk nivå. Forsvaret har mangler både innenfor land-, sjø-, luft- og fellesstyrker for å møte målene.
Kort sagt: Vi er svært dårlig skodd for å møte sikkerhetspolitiske utfordringer med nødvendige militære midler.
Hva har vi?
Bakkestyrker
Bakkestyrkene består av Hæren, Heimevernet og Forsvarets spesialstyrker. I Hærens hovedstyrke, Brigade Nord, er kjernen tre manøverbataljoner, hvor to, Panserbataljonen og 2. bataljon, befinner seg i Nord-Norge, mens den tredje, Telemark bataljon, er forlagt i Sør Norge. Bataljonene øver sjelden sammen i brigadeforband. Brigaden er derfor en brigade på papiret mer enn i virkeligheten.
De beste avdelingene i Hæren holder høy kvalitet. Hærens stridsvogner er derimot nesten 40 år gamle og foreldet. Men volumet i form av antall manøverenheter er så lite, bemanningen så knapp, og beholdningene av ammunisjon og reservedeler så små, at Hærens utholdenhet i strid er ytterst begrenset. Det forsterker mangelen på utholdenhet at Hæren, som den eneste moderne hær jeg vet om, ikke har helikoptre.
Hærens spisse ende består for øvrig av HM Kongens garde og grensevakten, i tillegg til at en mekanisert bataljon er under oppbygging på Porsangmoen i Finnmark.
Heimevernet (HV) er gitt det territorielle forsvarsansvaret, mens Hæren skal tjene som utrykningsstyrke som kan settes inn mot en trussel der den manifesterer seg. HV er gjennomgående for dårlig utrustet og har for liten trening til at det har nevneverdig stridsverdi. Unntaket er HVs 12 innsatsstyrker som er bedre utrustet, får mer trening, og utgjør reaksjonsstyrker som kan settes inn mot en oppdukkende trussel på kort varsel.
Forsvarets spesialstyrker er regnet blant verdens ypperste i sitt slag. De er utrustet med state-of-the-art materiell, har stor utholdenhet, og kan på kort varsel settes inn i kontraterroroperasjoner eller til støtte for regulære militære operasjoner i inn og utland.
Sjøforsvar
Sjøforsvaret består av Marinen og Kystvakta. Marinen har 16 kampfartøyer, hvorav seks ubåter, seks kystkorvetter og fire fregatter, samt en kystjegerkommando. Det er en forsvinnende liten styrke, gitt kystens lengde, territorialfarvannets utstrekning og størrelsen på det norske havdomenet – havområdene underlagt norsk jurisdiksjon og hvor Norge har suverene rettigheter.
Fregattene og korvettene er moderne og har betydelig stridsverdi. Fregattenes stridsverdi er imidlertid betydelig svekket ved at de ennå ikke har mottatt sitt anti-ubåt helikopter NH90. Undervannsbåtene nærmer seg slutten på sin brukbare funksjonstid.
Marinen har også seks minemottiltaksfartøyer, tre minesveipere og tre minejaktfartøyer. Gitt antall mineutsatte farvann langs kysten er dette et forsvinnende lite antall, og betyr at Forsvaret ikke har noen troverdig evne til å kunne holde skipsleia langs kysten og innseilingen til havnene våre åpne i tilfelle krise og krig. Minemottiltaksfartøyene skal erstattes av autonome systemer, men kapasiteten, blir like utilstrekkelig som i dag. Kystjegerkommandoen er under avvikling som kampstyrke, og skal i stedet rettes inn mot målanvisning og bordingsoperasjoner.
Marinen er kronisk underbemannet og har for lave beholdninger av ammunisjon og reservedeler.
Kystvakta er i verdensklasse, men antall fartøyer er for lite i forhold til havdomenets utstrekning. Virkningen av dette forsterkes av at det nye NH90-helikopteret har svært begrenset tilgjengelighet.
Luftforsvar
Luftforsvarets kampstyrke består av 57 F–16 jagerfly basert på Bodø. F–16 skal etter hvert erstattes av 52 F–35. Bodø hovedflystasjon er vedtatt nedlagt og de nye kampflyene blir forlagt til Ørland. Fra 2022 skal et detasjement med F–35 være basert på Evenes. Anskaffelsen av F–35 skal være fullført, og flyene fullt operative, fra 2025. F–35 utgjør en formidabel økning i stridsevne sammenliknet med F–16.
133 luftving, som har ansvar for operasjoner med maritime patruljefly ble fra 1. januar i år flyttet fra Andøya til Evenes. Andøya flystasjon er besluttet nedlagt. Flyene, P–3 Orion, opererer fortsatt fra Andøya, fordi Evenes ennå ikke er klar for mottak av maritime fly. Fra 2022 blir de erstattet av P–8 Poseidon, som vil bli stasjonert på Evenes.
Spesialstyrkenes Bell 412-helikoptre er basert på Rygge, hvor de opererer til støtte for FSK. Men helikoptrene er ikke spesielt velegnet til formålet, og vil ha nådd sin tekniske levealder i 2028. NH90-helikoptrene til støtte for Kystvakta og fregattvåpenet har svært lav operativ tilgjengelighet. Vedlikeholdsbehovet er formidabelt, og driftskostnadene skyhøye.
Luftforsvaret sliter med kronisk underbemanning, først og fremst når det gjelder flymekanikere, og med begrenset beholdning av ammunisjon og reservedeler.
Hva trenger vi?
Det vi først og fremst trenger er å få det vi har til å virke. Det innebærer at Forsvarets enheter og avdelinger må oppbemannes, og at beholdningene av ammunisjon og reservedeler må kompletteres. Utdanning, trening og øvelser må få høyere prioritet. Forsvarets tilstedeværelse i den mest utsatte landsdelen – Nord Norge – må økes som ledd i å øke Forsvarets beredskap og reaksjonsevne.
Bakkestyrkene
Dernest må bakkestyrkene forsterkes. Heimevernet, som har det territorielle ansvaret, må få bedre utrustning og mer og bedre trening. Om nødvendig – for å få det til innenfor akseptable økonomiske rammer – bør antall HV-soldater reduseres. Hæren bør utvides til å omfatte én komplett brigade med fire mekaniserte manøverbataljoner i Nord Norge, og en ny, og lettere oppsatt, brigade i sør. Hæren må også få tilført nye helikoptre.
Stortinget har besluttet at Hæren i framtiden skal være mekanisert, i betydningen tungt oppsatt med moderne stridsvogner, i tråd med utviklingen både i USA, Russland og i de fleste vesteuropeiske forsvar. Men gitt Norges særegne situasjon som nabo til Russland er jeg usikker på om dette er veien å gå for den norske hæren. Det ville innebære et konsept for symmetrisk krigføring hvor vi møter fienden på like fot, og en slik strid er småstaten nødt til å tape, ikke minst fordi prisen på moderne stridsvogner er så høy at vi bare vil ha råd til et lite antall av dem. Spørsmålet er om vi ikke heller bør satse på lettere styrker med stor mobilitet utenfor vei, og med evne til å utmanøvrere fienden og ramme ham hvor han er svakest.
Sjøforsvaret
Den største svakheten når det gjelder Sjøforsvaret er mangelen på kystforsvar. Det gjør at Forsvarets evne til å sørge for at allierte forsterkninger kan ankomme Norge i krisesituasjoner når krig truer er svekket. Det reduserer Marinens evne til å holde skipsleia innaskjærs åpen for egne og allierte forsterknings- og forsyningstransporter i krise og krig. Det svekker Forsvarets evne til å hindre en fiende bruk av kysten for å true Hærens flanker eller rygg. Og den fratar Marinen evne til å støtte Hærens operasjoner.
Skjold-klassen bør derfor erstattes av et større antall, ti til femten, enkle kystkorvetter optimalisert for anti-ubåtoperasjoner innaskjærs. Antall autonome minnerydderenheter bør økes slik at det står i et noenlunde realistisk forhold til oppgaven. Som en styrkemultiplikator, og for å kompensere for Marinens uansett relativt lille antall kampfartøyer, bør sjøminer gjeninnføres i Marinens arsenal. Kystjegerkommandoen bør beholdes som en sjømobil kampavdeling bestykket med sjømålsmissiler. For å gi Hæren taktisk mobilitet over sjø bør det anskaffes et antall enkle landgangsfartøyer, og nye overflate kampfartøyer bør, som et prinsipp, utstyres med en kanon av et kaliber som egner seg for ildstøtte til Hæren, såkalt Naval Gunfire Support. Antall nye ubåter bør økes fra fire til fem eller seks. Antall fregatter bør ikke økes.
Luftforsvaret
Gjennom Luftforsvaret bør FSK snarest tilføres nye og mer velegnede helikoptre, og Hæren må tilføres nye helikoptre til erstatning for Bell 412. NH90-kontrakten bør kanselleres. Kystvakta bør utrustes med et enklere, billigere og framfor alt velprøvd og pålitelig maritimt helikopter, for eksempel Sikorsky Jayhawk, som den amerikanske kystvakta bruker, og det bør anskaffes nye Sikorsky Seahawk anti-ubåt helikoptre til fregattene; en helikoptertype som også er velprøvd og pålitelig.
Forsvarsdebatten
Verken toneangivende politikere eller den politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet deltar i særlig grad i reell forsvarsdebatt. De begrenser seg for det meste til programmessig gjentakelse av Regjeringens eller eget partis vedtatte standpunkter, uten vilje eller evne til å gå inn på premissene som ligger til grunn, eller til å komme kritikere i møte ved å gå inn på deres premisser i debatten. Selv de største opposisjonspartiene på Stortinget forholder seg stort sett bare til det de får av informasjon fra Regjeringen, og er i liten grad villig til å innhente eller forholde seg til uavhengige syn.
Kontrasten til det offentlige ordskiftet innen andre samfunnssektorer, som helse, skole, samferdsel eller industri, er iøynefallende.
Årsaken kan være at forsvarspolitikk er komplekst og krevende, og et felt de aller færreste stortingspolitikere har erfaring fra som kommunal- eller fylkespolitikere. Politikere vet dessuten at om de vil bli gjenvalgt, må de sørge for penger til sykehus, eldreomsorg, vei og skole. Ingen taper valg fordi de ikke sørget for penger til Forsvaret! En annen grunn kan være at forsvarspolitikk, litt på samme måte som utenrikspolitikk, blir betraktet som Regjeringens prerogativ. Større opposisjonspartier som Arbeiderpartiet, som vet at det før eller siden skal tilbake i posisjon, vil nødig skape presedens for at Stortinget går for nøye og detaljert inn i forsvarspolitikken.
Når Forsvaret gjennom mange tiår er blitt systematisk underfinansiert; skyldes det at våre bevilgende myndigheter ikke forstår hva Forsvaret trenger? Jeg tror ikke nødvendigvis det. Forsvar er dyrt. Veldig dyrt! Det er dertil opplest og vedtatt at penger brukt på forsvar ikke bidrar til verdiskapning i særlig grad. Forsvaret har heller ikke noen høy status i vårt land, er ikke del av nordmenns selvbilde, som i større nasjoner med rikere militære tradisjoner.
Det sitter derfor langt inne å skulle bevilge penger til forsvar dersom det går på bekostning av andre samfunnsoppgaver. Forsvaret er dessuten til for å forsvare oss i krig, og tanken på krig i vår del av verden fortoner seg som uvirkelig for de fleste av oss. I sum fører det til at Forsvaret lett blir en salderingspost når statsbudsjettet skal gjøres opp. Det hører med at embetsverket og politisk ledelse i Forsvarsdepartementet ikke alltid har hatt like stor tillit til at Forsvarssjefen er objektiv i sitt fagmilitære råd, men at han i for stor grad «gråter for sin syke mor».
Jacob Børresen er flaggkommandør (P) med lang erfaring fra en rekke stillinger i Forsvaret. Han har skrevet flere bøker om militære – historiske, politiske og faglige – spørsmål, og er en aktiv samfunnsdebattant.
Dette er andre innlegg i en serie debattartikler NOF publiserer høsten 2020, inn mot framlegging og behandling av ny langtidsplan for forsvarssektoren. Åpningsinnlegget ble skrevet av forbundsleder Torbjørn Bongo.