Er den strategiske forutsetningen for forsvaret av Norge gyldig?

Er den strategiske forutsetningen for forsvaret av Norge gyldig?

Det vil være en stor fordel hvis sivile og militære ledere er omforent om hva som er vår strategiske føring, nær sagt uansett hvilke forhold fremtiden skulle kaste på oss.
Publisert: 2019.11.13

Innledning: Hold ut til allierte kommer

I norsk forsvarsdebatt vektlegges ofte nasjonal innsats inntil alliert forsterkning er på plass. Det er for så vidt helt i tråd med NATOs strategiske konsept som legger opp til at alle medlemsland skal kunne forsvare seg selv inntil alliansen kommer til unnsetning. Det er derimot to utfordringer knyttet til denne noe forenklede diskusjonen. Først så er det vanskelig å tidfeste når allierte kommer og hva de kommer med, fordi det avhenger av altfor mange faktorer. Dernest hopper vi ofte bukk over det faktum at det norske forsvaret må evne å delta i allierte operasjoner også i Norge. For eksempel i gjenerobring av tapt territorium. Struktur og kapasitet må også ta høyde for denne krevende oppgaven.

Denne artikkelen adresserer den første utfordringen med risiko og usikkerhet rundt alliert forsterkning i lys av russiske strategiske nektelseskapasiteter. I dag har Russland evne til å påvirke og ramme strategisk og operasjonell forflytning av militære styrker gjennom bruk av langtrekkende missiler fra både land og fartøy. Den strategiske forutsetningen som ligger til grunn for vårt forsvarskonsept må derfor valideres for å avstemme både nasjonale og allierte oppgaver.

Joint Forcible Entry Operations

Evnen til å nekte tilgang til et operasjonsteater har skapt et strategisk problem som amerikanerne er bekymret for. Både Kina og Russland utfordrer amerikansk evne. Kort forklart handler Joint Forcible Entry Operations (JFEO) om evnen til å bryte gjennom fiendens våpenrekkevidde og forsvarslinje, for å etablere et sikkert brohode hvorfra en innføring av styrker kan legge grunnlag for mer avgjørende operasjoner. Dette er kjernen i det vi anser som alliert forsterkning. For å gjennomføre en JFEO trenger man tilgang til kommunikasjonslinjer, flystriper, havner og sikre oppmarsjområder. I amerikansk militærstrategi skal USA kunne forflytte store styrker fra et kontinent til et annet, selv om dette er besatt og kontrollert av en fiende. For eksempel fra USA til Europa.

Det er mye risiko forbundet med JFEO. Blant annet en urealistisk forventing til effekten av langtrekkende forbekjemping, manglende evne til å nøytralisere fiendtlige systemer for å beskytte egen luft- og sjøbasert forflytning, og for lav evne til å etterfylle ved tap. Risikoen er skyhøy. Under Falklandskrigen senket det argentinske forsvaret to jagere, to fregatter, ett containerskip og ett amfibisk landgangsskip, i tillegg til å skade 11 andre britiske fartøy. Teknologi, våpenrekkevidde og effekt har utviklet seg voldsomt siden 1982. Sjefen for det amerikanske Marinekorpset, General David H. Berger, sier i sitt plangrunnlag at man ikke kan utelukke en JFEO i fremtiden, men at det er tilnærmet urealistisk å forestille seg en massiv landsetting fra en marinestyrke ankret opp rett utenfor en fiendtlig kyst. Han ber korpset utvikle nye kapasiteter som langtrekkende og ubemannede systemer som kan skape dilemma for en motstander. Amerikansk bekymring bør også bekymre oss, som eventuell mottager av slik støtte.

Russisk nektelse

Russland har ikke evne til å komplett stenge tilførsel av styrker til og fra Europa, eller internt sådan. Men de har utgruppert et vel av kapasiteter for å kontrollere og forsøke å stanse tilgang til Russland i krise eller krig. I nord har de systemer utgruppert som kontrollerer Barentshavet, fra Kaliningrad kontrollerer de Baltikum og sørlige deler av Skandinavia, og fra Krimhalvøya kontrollerer de Svartehavet. Nordområdene er definert av Russland som strategisk viktig og således et høyt prioritert område. Russiske ubåter på patrulje i Nord-Atlanteren og langtrekkende bakkemissiler, som for eksempel den nye SSC-8 med 2500 kilometer rekkevidde, kan ramme strategisk viktige allierte fartøy, havner og kommunikasjonspunkter. Forutsatt at den evner å trenge gjennom alliert missilforsvar. Det russiske missilarsenalet utvides i nær fremtid med hypersoniske cruise-missiler som praktisk talt er umulig å oppdage, i alle fall før det er for sent å reagere.

Konsekvenser av nektelse

I krig kan ingenting garanteres og trusler vurderes kontinuerlig opp mot egne mottiltak. Restrisikoen veies opp mot gevinst eller konsekvens. Dersom Norge eller Europa blir utsatt for militært press i en eller annen form, og Russland tilkjennegjør vilje og evne til å ramme, kan man stille spørsmålstegn ved USA og NATOs risikovilje. Et hangarskip koster milliarder av dollar og har mannskap på flere tusen. Dersom risikoen blir vurdert for stor, vil sannsynligvis amerikanerne holde seg utenfor engasjementsområdene og føre krigen ved hjelp av andre midler. Det kan bety en kombinasjon av cyber, missiler og luftmakt. Dette vil fortsatt være alliert forsterkning, men på en annen måte enn det vi snakker om i Norge. Konsekvensen lokalt for oss er at vi må håndtere situasjonen i våre områder med egne ressurser. Det er også tvilsomt om land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia har muskelkraft og vilje til å prioritere Norge fremfor Sentral-Europa. Storbritannia konkluderte i tillegg nylig at et fiendtlig nektelseskonsept kan føre til et britisk operasjonskonsept med avstandsleverte våpen for å degradere, avskrekke og forstyrre en fiende for eventuelt å legge til rette for en JFEO på et senere tidspunkt.

Militærmaktens hensikt

Den fundamentale hensikten med militærmakt er å gi politikerne handlefrihet for å opprettholde fred, frihet og territoriell integritet. I en situasjon der Russland og USA har begynt å utveksle missiler eller retorikken er av en slik karakter at dette kan være trolig vil norske myndigheter stå overfor enorme utfordringer. I kjølvannet av en slik stormaktskonkurranse kan det for eksempel oppstå trefninger og kamper på norsk territorium, det kan gjøres forsøk på stormaktindusert opprør, føre til interne stridigheter eller forsøk på politisk kupp. Norske myndigheter vil ha behov for et militærvesen for å håndtere slike trusler.

Ukraina? Det vil aldri skje i Norge

Ukraina er på femte året med deler av sitt territorium okkupert av pro-russiske styrker. Dette er en krig som for det meste foregår under verdens radar, men som har flere tusen drepte på hver side. Det er få som er i tvil om at dette er regissert og ledet fra Russland. De fleste vil hevde at det er utenkelig at det samme kan skje i Norge. Det kan likevel være en nyttig øvelse å tenke tanken. Dersom vi følger vårt eget konsept og yter full motstand i lufta, til sjøs og til lands for å skape rom for alliert forsterkning, men dette synes å ta lengre tid enn forventet, hvilke alternativer har vi da? I utgangspunktet er politikk det muliges kunst og alle løsninger må på bordet. Alternativene vil spenne fra avbøyning av motstanderens krav til fortsatt motstand. Med tanke på vår egen historie fra andre verdenskrig vil det være umulig å tenke seg at regjeringen ber Kongen gå av for å innsette et nytt pro-russisk styre. Hva med å avstå deler av landet, for eksempel Svalbard eller Finnmark, i bytte mot slutt på stridshandlinger? Det kan kanskje synes som et alternativ, men Grunnloven gir ikke Storting eller regjering myndighet til å avstå land eller folk til en fremmed makt. Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Man kan si at Grunnloven hjemler og fordrer motstand uansett om overmakten skulle være for stor. Men hvordan gjør vi det hvis de forutsetninger vi har lagt til grunn ikke blir oppfylt?

Fremtiden er usikker

Fremtiden er fundamentalt usikker. Jo mer detaljert vi forsøker å beskrive den jo større blir sannsynligheten for feil. En av vår tids største strategiske tenkere, Colin S. Gray, skriver at «… warfare is a race between belligerents to correct the consequences of the mistaken beliefs with which they entered combat». Hvilke feil vi eventuelt måtte rette på i en fremtidig konflikt eller krig er umulig å spå. Gray skriver videre at alt kan skje i fremtiden, selv om ikke alt er like sannsynlig. Det er derimot ingen grunn til å tro at fremtidens krig skal skille seg vesentlig fra fortidens. Det vil være politiske, sosiokulturelle og teknologiske endringer, men likevel vil krig fortsatt handle om organisert maktbruk for å oppnå en politisk målsetning. Vold eller trussel om bruk av vold er sentralt, sammen med usikkerhet, friksjon og tilfeldigheter. Det er simpelthen ikke mulig å fastslå hva fremtiden bringer – annet enn at den før eller senere vil bringe krevende utfordringer.

Avslutning: Vi må tørre å ta strategiske diskusjoner

Forutsetningen for alliert forsterkning til Norge er enten at slike styrker er i Norge når en konflikt bryter ut, eller at det finnes vilje og evne til å gjennomføre en Joint Forcible Entry Operation inn i Norge selv om russerne har aktivisert sin nektelsesstrategi. Dersom risikoen ikke står til gevinsten og våre allierte velger å fronte Russland på en annen måte enn å gjenerobre tapt norsk territorium, står vi alene på feil side av konfliktlinjen. Det er absolutt ingen fristende tanke. Det kan godt hende det ikke er særlig realistisk heller, men kanskje vi bør tørre å diskutere det? Det vil være en stor fordel hvis sivile og militære ledere er omforent om hva som er vår strategiske føring, nær sagt uansett hvilke forhold fremtiden skulle kaste på oss. Kommunikasjon og beslutningsprosesser kan nemlig også omfattes av en russisk nektelsesstrategi. Som mange andre ting så er det lettere å diskutere hypoteser i fred enn å håndtere utfordringer i krise. Nå har vi tid og ro til å gjøre det. Den luksusen behøver ikke vare evig.


1 av 5        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N