Høsten har vist oss at årets pandemi ikke er over, og vi står ovenfor nye faser av utfordringene. Allerede har pandemien kostet det norske samfunnet mye, både økonomisk og menneskelig, og krevd innsats og det å gi avkall på flere ting som vi inntil mars tok for gitt.
Det later til at Norge så langt har kommet, relativt sett, godt ut av utfordringen. Er det flaks, godt lederskap eller det egenskaper ved det norske samfunnet som har bragt oss dit vi er i dag? En læresetning som ofte brukes i forsvaret, er «Under pressure, you don’t rise to the occasion, you sink to the level of your training. That’s why we train so hard.”
NOF har over lang tid bidratt til å sette fokus på beredskapen i det norske samfunnet. I 2014 startet NOF i samarbeid med NTL Forsvaret opp prosjektet Forsvarslinjer hvor vi gjennom debatt og engasjement, satte fokus på hele bredden av den norske beredskapen, fra det å håndtere uvær, flom og skogbranner, til cybertrusler og terror til militært press og angrep. I dette prosjektet etablerte vi begrepet Totalberedskap. En beredskap hvor Forsvaret ofte har en eller flere roller. I 2019 startet NOF, LO og flere forbund i LO opp prosjektet Trygghet og Sikkerhet 2021 i regi av Tenketanken Agenda. Det var nesten skummel god timing når Agenda i februar leverte rapporten fra forprosjektet til dette arbeidet, med fokus på hvilke trusler Norge står ovenfor i dag.
Vi ønsker gjennom denne utgaven av Befalsbladet å starte opp diskusjonen om beredskapen i Norge. Hvordan er status, hvordan har den fungert de siste månedene og hva kan og bør vi gjøre bedre.
Uten å forskuttere alle konklusjonene så drister jeg meg til å peke på noen forhold allerede. Norsk økonomi er god, vi har hatt økonomisk handlingsrom til å iverksette nødvendige tiltak, samtidig som vi har evnet å ta vare på de som ble rammet. Vi har sykelønnsordninger som gjør at de færreste føler seg tvunget til å gå på jobb, når man er, føler seg eller er usikker på om man er syk. Og innbyggerne har hatt tillit til myndighetene og i stort fulgt de bestemmelser som har vært gitt. En tillitt som blant annet er resultat av trepartssamarbeidet, fagforeningene og arbeidsgivers daglige samvirke med de norske myndighetene.
Jeg har en forventning i den videre debatten om status i beredskapen, ærlighet. Debatten er for viktig til at ting skal holdes skjult, dekkes til eller forsøkes sminket.
Et annet området hvor det grunn til å spørre om vi har råd til å la være er knyttet til pensjonsgivende inntekt. Det er et spørsmål som engasjerer og opptar mange, og særlig de unge. Det siste er naturlig, når dette er et spørsmål som betyr mest nettopp for disse gruppene. Uten en rettferdig og rimelig pensjon er jeg overbevist om at det blir adskillig vanskeligere å beholde personell i Forsvaret. De ansatte i forsvaret har alltid et valg, de kan slutte hvis de ikke er fornøyde. Men et forsvar uten personell, er ikke et forsvar. Har vi råd til å la være og hvorfor somler Forsvarsministeren med å komme på banen?
Til slutt, etter sommeren har vi fått mange nye ansatte i Forsvaret og mange nye medlemmer i NOF, velkommen på laget!