Denne omformuleringen av et gammelt uttrykk, er noe som jeg har kopiert av våre danske kollegaer i HOD (Danske offisersforbundet). På den halvårlige samlingen i NOA (Nordisk Offisers Allianse) i Harstad i september, informerte danskene om at de ovenfor sin minister hadde lansert ideen om å snu uttrykket. Dette tror jeg en god og riktig vinkling. Og ennå bedre blir den om den følges opp i handling.
Jeg tror at også i Norge er det en lagt større utfordring å beholde militært personell, enn det er å rekruttere de samme. Og flere utviklingstrekk underbygger at det første er det viktigste nå.
Det første har jeg omtalt som den demografiske utfordring i Forsvaret. De militært ansatte som i dag befinner seg i aldersgruppen over 50, er de siste kaldkrigskullene og er ennå av visst omfang, selv om avskallingene har vært ikke ubetydelig også i disse kullene. De militært ansatte som i dag er i 40-årene, og gjerne helt ned til 35 år, er det første kullene etter den kalde krigen. Inntakene ble strupet i disse årene, og man har vært gjennom mange omstillinger, som har redusert antall ansatte i disse gruppene vesentlig. Et spørsmål som ingen, så langt, har gitt et godt svar på er; hvem skal om 10 år, overta alle stillingene som dagens 50-åringer bekler?
Den neste utfordringen er den som FMR drar opp, en høyst sannsynlig og veldig påkrevd oppbygning av Forsvaret. Og selv uten et eneste nytt struktur element, slår Forsvarssjefens fast at det er behov for å styrke bemanningen for å håndtere fravær og gi økt operativ evne. At Forsvarssjefen har løftet frem den utfordringer, har forbundet gitt solid skryt til Forsvarssjefen for. Og ennå viktigere blir det, uansett hvilket av struktur forslagene som Regjering og Storting velger, hvis vi skal bygge et større Forsvar. Du kan ikke bemanne denne strukturen med bare nytt og ungt personell. Du vil trenge erfaring og kompetanse også i de nye delene. Vi har rett og slett ingen å miste.
For å beholde personell er det nødvendig med mange ulike tiltak. Incentivene må styrkes, ikke kuttes. Husleieprisene kan ikke økes. Tilbudene om faglig utdanning må styrkes. Vi må på langt tidligere tidspunkt gi de ansatte langsiktig forutsigbarhet i ansettelsen. Og vi bør seriøst vurdere om T35-ansettelseregimet bør legges i en skuff. Men kanskje aller viktigst i disse dager. De militært ansatte må sikres en rettferdig pensjon.
For hvorfor skal du som 40 år gammel militært ansatt stå karrieren ut i Forsvaret, hvis du uansett vet at du må jobbe etter avgangsalder, for å få en fornuftig pensjon? Hvorfor skal du takke nei til gode tilbud fra det sivile i siste halvdel av karrieren? Og lurer vi på hvem som skal bemanne de øvre deler av Forsvaret i fremtiden, blir ikke spørsmålet letter å besvare hvis resultatet på pensjon blir dårlig.
Dette er årsaken til at forbundet har stilt klare og tydelige krav både i forhandlingene med Regjeringen om ny pensjon for gruppene med særaldersgrenser, og i forhandlingene med Forsvarssjefen om å gjøre ATF-tilleggene pensjonsgivende. Denne saken er faktisk viktigst for Forsvaret.
Jeg vil avslutte med å ønske både medlemmer, alle ansatte i forsvarssektoren og lesere en riktig God jul og et Godt nytt år. Og til Regjeringen – det eneste riktige valget fra Forsvarsjefens meget gode fagmilitære råd (FMR) er alternativ A.