Har vi vilje til evne?
Her fra den årlige åpning av Stortinget - de som vedtar de økonomiske rammene for Forsvaret.
Forsvaret

Har vi vilje til evne?

Vi står midt oppe i en alvorlig krise. Den krever mye av oss alle: politisk ansvar og faglig evne, folkelig vilje og personlig oppofrelse. Å bekjempe Covid-19 krever at vi står sammen – i Norge, og i lag med andre. Pandemien er dødelig, den er krevende. Men korona er bare en krusning i forhold til hva en krig koster.
Publisert: 2020.08.30
Forbundsleder Torbjørn Bongo

Vi så ikke pandemien komme. Vi var ikke forberedt på krisen. Klarer vi overhodet å se for oss noe enda og langt verre: en militær konflikt, i verste fall en krig? Er vi forberedt på dét – mentalt og fysisk; politisk, militært og økonomisk? Har vi evne til å ta til oss lærdom fra koronakrisen? Har vi vilje til substansielt å styrke vår beredskap, militært og sivilt?

Har vi vilje til å styrke evnen? Har vi politisk lederskap med mot, evne og vilje til ansvar? For sikkerhet og trygghet koster. Mye. Men konflikt og krig vil koste mer. Mye mer.

Krise?
Jeg tror ikke på krise og endetid. Jeg er trygg på at vi klarer å bekjempe covid-19, slik vi – takket være samhold og vilje, motstand og oppofrelse – klarte å bekjempe utfordringer i tidligere tider. Slik vi, til tross atskillige odds, kom oss gjennom Den kalde krigen uten et atomragnarokk. Jeg er sikker på at vi har evne til å lære av den pågående krisen, for å redusere risiko for en ny pandemi. Så er spørsmålet: Har vil vilje til en bredere og bedre beredskap?

 En pandemi ville komme. Vi visste imidlertid ikke når og hvordan, eller med hvilket virus. Militære konflikter vil komme. Og nye terroranslag. Vi kan ikke vite nøyaktig når og hvor, men disse truslene – konvensjonelle som irregulære – er normalt sett tross alt lettere å forutse enn et virus-overraskelsesangrep.

Vi har overlevd pandemier og verdenskriger. En pandemi kan vi bygge beredskap mot, en krig kan vi rett og slett forhindre – med vilje og evne, med vilje til evne.

Totalberedskap
For drøyt fem år siden tok NOF og NTL initiativ til prosjektet Forsvarslinjer, et ordskifte om sikkerhet og trygghet. Vi lanserte begrepet totalberedskap, som for lengst er innarbeidet i det politiske begrepsapparat. Senterpartiet la høsten 2017 fram et forslag om å nedsette en totalberedskapskommisjon. Regjeringspartiene viste ikke vilje til ansvar, og stemte det ned. En kommisjon hadde ikke forhindret krisen vi nå står oppe i, men den ville ha høynet bevissthetsnivået. Kanskje også beredskapen. Senterpartiet har fremmet forslaget på nytt, og det ligger til behandling i Stortinget. Jeg tar det som en selvfølge at et samlet storting tar ansvar – denne gang.

I Forsvarslinjer så vi beredskap som en totalitet. Vi kan ikke være fysisk beredt til å møte enhver trussel til enhver tid. Men for å kunne snu oss raskt når krisen slår inn må vi være mentalt forberedt til å bekjempe den. I et åpningsinnlegg pekte tidligere hærsjef Lars Sølvberg på at vi alltid må ha ‘trussel x’ i bakhodet: Den ukjente, uventede trusselen vi ikke kan være fullt ut forberedt på, men som vi likevel må evne å møte. Covid-19 var ikke en trussel x, i den forstand at en pandemi måtte forventes. Hva er så ‘trussel x’? Det vet vi ikke, og nettopp dét er poenget. Vi kjenner ikke alle trusler, men vi må likevel ha et forsvar mot dem! Vi må være beredt.

Trusselbildet
Helt blanke er vi likevel ikke. Rett nok klarte vestlig etterretning verken å se Korea-krigen eller Krim-anneksjonen komme, for ikke å snakke om at Berlin-muren ville falle – bokstavelig talt over natta. For å oppfatte dagens trusler trengs både god etterretning og klok politikk. Vi trenger også historisk kunnskap og politiske perspektiver.

Utviklingen er i dag alarmerende på flere fronter, også i vår egen del av verden. Stormaktsrivaliseringen skjer nærmest i vår egen skjærgård. Også vi blir stadig utsatt for cyberangrep og desinformasjon. Vi er en integrert del av Europa, enten vi har én eller begge føtter i EU. Vi deler et solidarisk ansvar i NATO, hjemme og ute. Nøytraliteten virket ikke da stormaktene trengte strategisk fotfeste i Norge i 1940. Isolasjonismen er forlatt; derimot er ikke naiviteten helt eliminert.

Verden er ikke som i mellomkrigstida. Men vi kan fortsatt ta Arnulf Øverlands ord til oss: Vi må ikke sove! Vi kan ikke lukke øynene for det som skjer rundt oss fordi vi synes det er ubehagelig. Vi kan ikke ignorere at demokratiske verdier utfordres, at det europeiske byggverket skaker, at det amerikanske samfunnet forvitrer, at fundamentalisme og hat finner gjenklang i kommentarfeltenes ekkokammer. Vi må våkne opp – og stå imot.

Beredskap koster. Et dugelig militært forsvar er dessverre svindyrt. Selvsagt skulle vi vært kostnaden foruten. Det koster å forsikre seg. Men langt mindre enn å stå igjen i ruinene. Vi kom for sent i gang med å styrke forsvarsevnen på midten av 1930-tallet. Vi våknet, men for sent. Vi sto imot, men hadde for lite å kjempe med.

Regjeringa la i vår fram sitt forslag til en ny langtidsplan for forsvarssektoren. Den ble – høyst uvanlig – sendt tilbake. Stortingsflertallet mente den ikke var god nok. Det er et syn jeg deler. Uenigheten går på ambisjonsnivå, både hva gjelder tid og penger. Derimot er det bred enighet om den sikkerhetspolitiske analysen. Regjeringa trekker opp et godt bilde av virkeligheten, men vegrer seg for å trekke de åpenbare konklusjonene om hva som faktisk trengs for å møte den. Den velger å overse virkeligheten. Sånn sett er vi tilbake til 30-åra. Kunnskapen er der, forståelsen vokser fram. Men det skorter på viljen: viljen til å stå opp, og dermed: evnen til å stå imot.

Forsvarssjefen
For to uker siden fikk vi en ny forsvarssjef. General Eirik Kristoffersen får en stor oppgave med å styrke vår militære evne. Jeg tviler ikke et sekund på hans vilje, men Forsvarssjefens evne er langt på vei prisgitt Stortingets vilje; de folkevalgtes vilje til å gi Forsvarets ledelse de ressurser den trenger. Her er det på sin plass med en korreks til en del kommentatorer: Dette handler ikke om hva Forsvarssjefen ønsker seg, men om hva Norge trenger!

For snart to år la Forsvarssjefen fram sitt fagmilitære råd. Admiral Haakon Bruun-Hanssen leverte et forbilledlig dokument som synliggjør hva Norge – som minimum – trenger av militær evne. Forsvaret er ikke offiserenes lekegrind, det er nasjonens sikkerhetsverktøy. Forsvarssjefens faglige forslag er ikke forsvarsledelsens ønskeliste. Forsvarssjefen leker ikke krig, han gir råd om hva som må til for å forhindre krig. Hans forslag er nøkterne, basert på militær realisme. Kostnadskalkylene er realistiske, men det synes vanskelig å få Stortinget med å finansiere det sikkerhet faktisk koster. Men har vi råd til å la være?

Regjeringas forslag var milevis – milliardvis – fra Forsvarssjefens anbefaling. Selv hans mest komplette forslag inneholder etter NOFs syn svakheter. Først og fremst i forhold til nødvendig framdrift i anskaffelser og ansettelser, dernest i form av en for vag oppbygging av en mer kystnær forsvarskapasitet og en uklar flåteplanlegging.

Hva Stortinget mener vet vi ikke før ny langtidsplan er ferdigbehandla. Flere partier har, nå og ved forrige korsvei, vært offensive i ordskiftet. Både Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil ha en kraftig styrking, ikke minst av Hæren; også Rødt og SV vil styrke vår nasjonale landstridsevne. Arbeiderpartiet vil prioritere oppbemanning – og sikre helikopterkapasitet. Venstre er det ikke godt å vite hva mener. Partiet var offensivt, med egen langtidsplan for fire år siden, men framstår langt mer forsiktigre i regjeringsposisjon. Og KrF? Ja hvor har vi KrF?

Høyre har vist kortene gjennom framlagt forslag til langstidsplan. Vel er det regjeringa som står bak den, men vi vet alle hvem som sitter med trumfkortene, i nøkkelposisjonene – med statsminister, finansminister og forsvarsminister; sågar justis- og beredskapsminister!

Hundreårskrigen
Krig har vært sivilisasjonens svøpe i århundrer. Første verdenskrig skulle være krigen som gjorde slutt på alle kriger. Folkeforbundet ble dannet for å bidra til dét, for hundre år siden i år. Arbeiderbevegelsen var internasjonalistisk og antimilitaristisk. Lenge var det helt rett, helt til fascismen viste sitt sanne ansikt, og førte verden inn i en ny verdenskrig. Kampen for frihet og demokrati ble vunnet, til en høy pris. FN ble dannet for å forsvare freden, med måtelig suksess. Arbeiderbevegelsen, ikke minst den nordiske, har sluttet sterkt opp om internasjonal solidaritet – og nasjonal forsvarsevne. Det er mer nødvendig enn på lenge.

Historien gjentar seg ikke, men vi må ta lærdom – og inspirasjon – fra den. Det gjelder så visst også vår egen politiske og militære historie. For nøyaktig 70 år siden, i august 1950, la statsminister Einar Gerhardsen fram stortingsmelding nr. 122 – «Ekstraordinære tiltak for å øke tempoet i utbyggingen av Norges forsvarsberedskap». Med det ville regjeringa treffe tiltak ut over «det som de ordinære budsjetter ville gjøre mulig». Bakgrunnen var todelt: Dels var Forsvaret ennå i dårlig forfatning etter krigen, dernest – og som en alarmerende politisk påskynding – var krig brutt ut i Korea; en krig som skapte frykt også i Norge.

Vi står ikke overfor overhengende krigsfare, og Forsvaret er slett ikke dårlig forfatning. Men verken den militære eller sivile beredskap er god nok i forhold til dagens trusselbilde. Verdt å merke seg er at Gerhardsen i 1950 la fram et forslag som inkluderte opptrapping til både Forsvaret, Sivilforsvaret og Politiet – og, ikke irrelevant i disse tider, «opplegging av beredskapsbeholdninger»!

Dette ville koste. Folket hadde ofret mye under krigen, og statskassa var atskillig mer slunken enn i dag; valutareservene var uttæret. Men statsministeren manet til oppslutning i en situasjon som fordret at «det norske folk påtar seg tunge byrder i form av skatter, reduksjon i forbruk og innskrenkning i sivile investeringer». Dér er vi nok ikke i dag, med et unntak for en sannsynlig reversering av denne regjerings skattelettepolitikk for å kunne løse offentlige oppgaver. Bevisstheten om hva krig koster var selvsagt større i 1950 enn hva den er i 2020. Derfor hadde nok Gerhardsen sitt på det tørre ved å skrive at «Regjeringen er overbevist om det overveiende flertall i det norske folk er villig til å påta seg disse byrdene for fredens og frihetens skyld.»

Jeg er slett ikke overbevist om at det samme er tilfellet i dag. Men det er dit vi må komme, til en fornyet forståelse for hva fred, frihet og demokrati er verdt. Vi må komme fram til en forsterket vilje til å betale hva koster å forsvare våre grunnleggende verdier: Vår langsiktige sikkerhet, men også daglige trygghet. For det er dette forsvarskampen mest av alt står om: Vår verdsetting av frihet og vår vilje til forsvar.

La oss gå enda noen år lenger tilbake. Høsten 1946 ble Fellesprogrammet lagt fram. Stortingsmelding nr. 32 – «Plan for en første reising av Norges forsvar» – fremmes fra Forsvarsdepartementet ved statsråd Jens Chr. Hauge. Erfaringene fra krigen er blodferske, og brukes til å vekke bevisstheten om behovet for et sterkt nasjonalt forsvar, tuftet på usvikelig nasjonal forsvarsvilje.

 «For den alminnelige mann og kvinne er det kanskje kjernen i «erfaringene fra 1940» at vi ikke må stelle oss slik at vi eventuelt må kjempe uten rimelig midler til å forsvare oss», heter det i meldinga. Vi er ikke uten «rimelige midler» i dag, slik vi var i 1940. Men de militære midlene – med flere gode unntak, ikke minst et moderne luftforsvar – er heller ikke i dag tilstrekkelige. Vi har militær evne, men liten utholdenhet. Vi har – igjen – gjort oss alt for avhengig av alliert støtte. General Ruge fortvilte over at den lot vente på seg under felttoget i sør; general Fleischer måtte se at de allierte styrkene ble trukket ut etter at Narvik var gjenerobret – fordi våre allierte prioriterte andre kamparenaer. Vi er sårbare. Vi må selv ha evne.

Krigsårene viste viljen som bor i folket. Koronakrisen har vist at viljen til å ta tak – i en kollektiv kamp mot en felles samfunnstrussel – ikke er tapt. Derfor skal vi ta med oss hva Milorgs leder Jens Chr. Hauge framholdt for Stortinget høsten 1946: «Viljen til å forsvare seg synes i det lange løp å være en garanti for frihet og selvstendighet.»

Stortinget
Den første viljetesten kommer i Stortinget i høst, når den nye langtidsplanen skal vedtas. Stortinget har mange ansvarlige politikere. Stortinget har også et utmerket arkiv. Vi kan alle hente kraft fra historien. Vi kan ta lærdom.

Stortinget har mange krevende oppgaver i høst. Ikke bare skal ny langtidsplan vedtas. Etter planen skal også ny samfunnssikkerhetsmelding og ny nordområdemelding behandles. De henger åpenbart tett sammen, og må ses under ett. Og enner står vi midt i en krisehåndtering av Korona-pandemien. Stortinget må evne å se totaliteten; det må legge et godt grunnlag for forsterket totalberedskap.

Viljekampen
Fra sofaer og tribuner heier vi på våre viljesterke idrettsutøvere. Har vi andre vilje? Om nødvendig til å slåss, slik modige motstandsfolk, militært og sivilt, gjorde under krigen? Men først og fremst: Har vi som folk – som velgere – vilje til å styrke beredskapen? Det krever ikke nødvendigvis blod, svette og tårer, ennskjønt kanskje tårer:

Trygghet og sikkerhet krever sterkere beredskap, med et styrket militært forsvar. Det koster mer enn politikere – og vi, som velgere – hittil har vist vilje til å bekoste. I mellomkrigstida manglet midlene, de økonomiske og militære. Lenge manglet også den politiske viljen. Alvoret seg inn over oss, men det politiske ansvar ble tatt for sent.

Motstandskampen i Norge var i beskjeden grad militær, men verdenskrigen, kampen mot tyranni, ble vunnet ved hjelp av militære midler. Politisk lederskap – med alliert vilje til seier – var like fullt helt avgjørende. Vilje til å satse, til å ofre.

Krig er i stor grad en kamp om vilje. Vår egen motstandskamp var også mer enn noe en viljekamp. Norsk forsvarsdebatt er blitt en budsjettdebatt, med treg mobilisering av vilje under dekke av krevende budsjettdekning.

Vi må gjøre forsvarsdebatten til en viljekamp.

Forsvar er og blir et spørsmål om nasjonal vilje.
Med den kan vi skape nødvendig militær evne.
Dét krever et storting som tar politisk ansvar.

Torbjørn Bongo er leder av Norges offisers- og spesialistforbund (NOF). Bongo er offiser med bakgrunn fra Sjøforsvaret, med operativ tjeneste fra Kystvakta.

Dette er åpningsinnlegget i en serie debattartikler NOF publiserer høsten 2020, inn mot framlegging og behandling av ny langtidsplan for forsvarssektoren.


Forrige        2 av 7        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2020
Webutvikling av:A2N