Undervalg +

• 1. Debatt
• 2. Standpunkt
• 3. Leder

Kontreadmiral Rune Andersen har vært Sjef for Sjøforsvaret i to og et halvt år. Før det var han sjef for Marinen, med operativ bakgrunn fra MTB-våpen. Nå setter han kursen for det nye sjøforsvaret, om enn ikke alene på broen! Foto: Jakob Østheim / Forsvaret

Sjøforsvaret setter kurs

Intervju med Sjef Sjøforsvaret, Rune Andersen

Kontreadmiral Rune Andersen er klar: Klar til å levere planen for Norges nye marine. Med ny overflatestruktur og styrket kystfokus – med større fleksibilitet. Alliert samarbeid og større systemlikhet er nøkkelfaktorer for å skape større evne, mener den tidligere MTB-sjefen. Som ser mot nord. Og vest.

Publisert: 2023.03.23

Dag Leraand

Rune Andersen har det travelt med å få på plass en ny overflatestruktur. Ikke fordi ting skjer raskt ved anskaffelser til Sjøforsvaret, men kanskje nettopp derfor: For å få de nye fregattene om ti-femten års tid haster det allerede med å sette dem i bestilling. Men først skal strukturen vedtas, kapasiteten defineres, kontrakter inngås, fartøyene designes – og bygges og leveres. Også her er kontreadmiralen klar: Tyngre fartøyer må vi anskaffe sammen med nære allierte. Nasjonale spesialkonstruksjoner har vi ikke råd til. Verken av hensyn til tid eller penger.

Status: Bølger i nærområdene

En ny fregattklasse er bare ett av strukturelementene som skal på plass, etter hvert – hvis og når Stortinget bestemmer seg. Og setter av investeringsmidlene. Fregatter har stått høyt på sjøforsvarssjefens agenda – og i media – i vinter. Ikke de nye, men de gamle. Én av dem er den tapte: Ulykken med KNM Helge Ingstad har gått inn på kontreadmiralen, og på Sjøforsvaret. Rettssaken er ikke over, og utfallet er ikke kjent. Og en kjennelse kan bli anket.

Det har vært sjøgang i rettssalen; i Sjøforsvaret er det stø kurs og relativt stille hav. Men Rune Andersen mener det er grunn til å frykte høyere bølger lenger nord, som følge av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Det inntrådte et tidsskille allerede rundt 2015, og særlig i 2019, forklarer Andersen. – Det var et tidsskille som kanskje ikke ble gitt så mye oppmerksomhet, men vi og våre allierte merket det. Det er blitt en ny virkelighet. Russland begynte da å bruke nye operative kapasiteter, og endret seilingsmønster.

Hva betyr så det for Sjøforsvaret, Forsvaret og alliansen? Framfor alt, framholder Sjef Sjøforsvaret, at vi må ha flere tilgjengelige ressurser nord, for overvåking. Og for å få til det må alliansens felles planlegging styrkes.

– Vi er blitt mer opptatt av undervannsdomenet, forklarer Andersen, rett tilbake fra møte med sine allierte kolleger. For når han snakker om «vi» er det Norge og alliansen det handler om, ikke bare det norske sjøforsvaret. Og i nord er det, ikke overraskende atom-maktene US, UK og Frankrike som i tillegg til Norge følger ekstra nøye med på det som skjer.

– I denne situasjonen er verdien av stående styrkebidrag fra Norge blitt enda høyere, konstaterer kontreadmiralen. Derfor er også de nye fartøyene til Kystvakten viktige; de understøtter Marinen i å være til stede, bidra til oversikt – sammen, selvsagt, med andre kapasiteter fra Forsvaret, ikke minst Orion-flyene og deres snarlige etterfølgere, Poseidon.

Men, altså, mens Kystvakten er godt i gang med utskiftning av hoveddelen av sine fartøy, har Marinen en aldrende flåte. – Det betyr større behov for kontinuerlig oppgradering, og betydelige utfordringer på teknisk side, med teknisk tilgjengelighet fastslår sjefen. Og med det: Høyere kostnader – og lavere operativitet.

Ny flåteplan

Derfor, både for å sikre operativ tilgjengelig og redusere vedlikeholdskostnader på fartøy som uansett skal skiftes ut om noen år ønsker Sjef Sjøforsvaret å framskynde anskaffelser. Snart kommer den nye flåteplanen på bordet. Eller, det var dét den ble kalt, den ambisiøse planen for en ny marine i 1960; en plan for den norske flåten. Nå har Sjøforsvaret en ny plan på beddingen, for en ny norsk overflatestruktur. Ambisiøs, vil noen mene. Nøktern, nødvendig og realistisk, vil andre hevde. Deriblant Rune Andersen.

Flåteplanen av 1960 kan finnes på Nasjonalbiblioteket. Så lett er det ikke få fatt på den nye planen. Ikke bare er den hemmelig, den er jo heller ikke vedtatt! Først skal den innom Forsvarssjefens fagmilitære råd, så inn i den nye langtidsplanen – før Stortinget avgjør hva det skal bli til, i hvert fall på papiret. Men hovedtrekkene er kjent:

Sjef Sjøforsvaret planlegger for en nær total utskiftning av overflatestrukturen de neste 10–20 år. Størst oppmerksomhet vil nok de største fartøyene få; en ny fregattklasse. Her er kontreadmiral Andersen klar: – Vi må inngå samarbeid med en større alliert, anskaffe samme fartøytype og legge opp til så mye felles drift som mulig. For å høyne interoperabilitet, for å redusere kostnadene. Derfor følges flere alliertes fartøyprogram tett: det amerikanske og det britiske, og andre.

Det er vanskelig å enes om hva som er den riktige størrelsen på et norsk forsvar, på vår nasjonale marine. Som en småstat med drøyt fem millioner innbyggere holder vi oss med en større bredde i flåten enn andre, fastslår Andersen, selv om det er få fartøy. – Vi må få ned bredden, men beholde nøkkelkapasitetene og få flere enheter. Antall har også verdi.

For en ny fregattklasse tar Sjøforsvaret til orde for et alliert skipsbyggingsprogram. Og sjefen foretrekker formelt å snakke om «en ny type havgående overflatefartøy» enn en ny klasse fregatter, for å ikke å låse mindsettet for mye til hva vi har. Vi må tenke på hva vi skal ha – og kommer til å få! Men at det er potente kampfartøy, som fortsatt vil være bærebjelken i neste generasjons sjøforsvar skal det ikke være tvil om. – Så foreslår vi et parallelt sivilt skipsbyggingsprogram, forklarer Andersen. – Sammen med privat maritim industri foreslår vi å ta fram så mange fartøy som mulig innenfor gitte budsjettrammer. Mer standardisering skal gi lavere enhetskostnader og flere fartøy, og dermed: større tilgjengelighet og tilstedeværelse.

Likheten mellom fartøyene skal ligge i konstruksjon, ikke konfigurasjon: Med modulære løsninger, særlig for bestykning med våpen, skapes større fleksibilitet, og med det bredere operativ anvendelighet.

Og neste generasjons sjøforsvar, fastslår sjøforsvarssjefen, handler om mer enn fartøy. Her inngår også F–35 og P–8, rombaserte sensorer og langtrekkende våpen – og alt vi ikke ser, eller skal se.

På hjemmebane

«Norskekysten er Norges hjemmebane», og det er gir oss en fordel, slår Sjøforsvaret fast i sitt innspill til Forsvarskommisjonen. Kontreadmiralen har selv bakgrunn fra MTB-våpenet, og er dermed også på hjemmebane i dette litorale operasjonsmiljøet. Hvordan har så Sjef Sjøforsvaret tenkt å forsvare kysten?

– En vesentlig del av norsk verdiskaping, og bosetting, skjer langs kysten, derfor er det utrolig viktig å kontrollere dette området, fastslår Andersen. Og i tillegg kommer det militært sett helt vesentlige: Kontroll over mottaksområdene for allierte forsterkninger. Dette, forklarer sjøforsvarssjefen, viser også betydningen av å ha både en havgående og en kystnær del av Marinen.

Men tilbake til kysten: – Vi har kapasiteter for kystforsvar, med bl.a. Skjold-klassen og Kystjegerkommandoen. Kysten er lang, og vi må ha mer tilstedeværelse her, og større utholdenhet. Jeg vil anbefale en større satsing på kysten, og med mindre skjøre og sårbare kapasiteter enn vi har i dag.

Hva betyr det? En ny plattform, en ny fartøyklasse, som er bedre egnet for å operere i kystnære farvann, uten alt for stor spesialisering. Et system som kan brukes fleksibelt, gjennom å tilpasse enkelte fartøy til spesifikke oppgaver. Dette, framholder Andersen, vil gi lavere kostnad per enhet, og rom for flere fartøyer, og følgelig større bredde – og utholdenhet.

KJK er en kampenhet i Marinen, men også en kamparena i politikken. Foreslått nedlagt av forsvarsledelsen, vedtatt videreført av nasjonalforsamlingen. Avdelingen skal bestå, sier Sjef Sjøforsvaret, i tråd med Stortingets vedtak. Det innebærer at en stor del av styrken dreies fra den tradisjonelle jegerfunksjon til bl.a. skarp bording av fartøy. Så skjer i fullt monn allerede, forklarer Rune Andersen, uten å ville si hvor mange russiske fartøy som er bordet og inspisert bare de seneste måneder. – KJK er en av våre minste avdelinger, og vil bli, og er allerede, tettere koblet på Marinen og Kystvakten. Her er også samarbeidet med andre etater viktig, særlig toll og politi. Her er kystjegerne veldig anvendelige.

Noen større jegerkapasitet ser kontreadmiralen derfor ikke for seg. Han vil dreie fokus bort fra det tradisjonelle anti-invasjonsforsvaret, og mot et fellesoperativt, multidomene-forsvar. Og kysten er definitivt et område der alle domener møtes! Og der vi må ha oversikt. Men kysten er for lang og krevende til at kystjegere i avgjørende grad kan bidra til nødvendig situasjonsoversikt. Altså må andre kapasiteter tas i bruk, framfor alt teknologiske: Satellitter og droner, ikke minst.

– Kysten er et komplisert operasjonsmiljø, fastslår kontreadmiralen med mange års fartøytjeneste i disse farvannene.

Har så Heimevernet noen plass i det maritime domenet? – Absolutt, svarer Sjef sjø, og da spør vi ikke en gang om det gamle Sjøheimevernet. Det er avviklet. – Forsvaret har behov for at HV har evne til objektsikring også langs kysten, i samspill med oss, og for å avlaste oss.

Rune Andersen er fellesoperativt orientert, opptatt av teknologiutvikling – og av de nye muligheter rom-domenet gir. Space er langt fra havoverflaten, for ikke å si underflaten. Likevel, alt henger sammen, og ikke minst satellitter som henger høyt og kan bidra til ett situasjonsbilde, sammen med bl.a. Sjøforsvarets fartøy.

Da er han mindre opptatt av vannet som for lengst har rent i havet. Trenger han virkelig ikke Olavsvern? Nei. Han har Ramsund, og Haakonsvern, og trenger ikke en base til i nord. Det vil være feil prioritering med en til, mener sjøforsvarssjefen. Nå bygges Ramsund ut. Men for all del, han har selv gode minner fra mange timer inn i anlegget på Olavsvern, der de tinte opp MTBer – og seg selv – etter kjølige tokt i kalde farvann. Men selv om det sikkerhetspolitiske klima kjøler ned, er ikke fjelldokken på Olavsvern hensiktsmessig for nye fartøyer. De er blitt for store. Blant annet.

– Men jeg sier ikke at Olavsvern ikke kan ha verdi, eksempelvis for alliert logistikk!

Ny bemanningsplan

Det er ikke bare en ny fartøyplan som opptar sjefen. Rune Andersen er også svært opptatt av at det vi har skal ha størst mulig operativ tilgjengelighet – og at det må tilrettelegges bedre både for daglig og framtidig tjeneste i Sjøforsvaret. Og da handler mye om hvordan fartøyene bemannes.

– Vi må ha høy beredskap, og høy kompetanse, og vi må øke tilgjengeligheten. Da må vi styrke utdanningskapasiteten, og vi må ha doble besetninger for fartøyene. Vi har god erfaring med doble besetninger i Kystvakten, og må gjøre dette til en standard i hele strukturen.

Utfordringen ligger ikke i rekruttering, den er god, forklarer kontreadmiral Andersen, men: – Sjøforsvaret er en veldig lean organisasjon, og vi er derfor sårbare når enkeltpersoner, og særlig nøkkelpersonell, velger å gjøre noe annet.

«Lean» er altså tynt bemannet. I en tid med høyere sikkerhetspolitisk risiko kan en vel like godt si det rett ut: Underbemannet. Og som sjefen sier det: – Det er utfordrende å
beholde nøkkelpersonell, og det er ingen reservebenk.

Men det finnes en reserve? Ikke så mye i Sjøforsvaret, her er det ikke mange reservister. Men det er et reservepotensial, påpeker Andersen. I norsk maritim sektor er det mange med høy kompetanse som Forsvaret kan trekke på, eventuelt rekruttere tilbake, men i så fall fra et attraktivt arbeidsmarked som er både nasjonalt og globalt. Og da, framholder kontreadmiralen fra den gamle hovedbaseby Horten, da må Forsvaret være villig til å se på andre og flere løsninger for å rekruttere og beholde, og re-rekruttere og oppgradere. Det må selvsagt tas høyde for avtale- og regelverk, men, mener Andersen, noe av dette er for stivbeint i dag.

– Vi må også legge bedre til rette for familieliv. Er fartøytjeneste forenlig med familieliv? Hvordan kan vi gjøre det? Dobbel besetning som hovedmodell er én vei å gå.

Hva så med motivasjonen, også i lys av både forliset til KNM Helge Ingstad, og ikke minst: rettssaken? – Rettssaken preger folk veldig mye, og jeg har vært opptatt av oppfølgingen av besetningen, og å styrke sikkerheten om bord. Moralen er god, sikkerheten blitt bedre, her henger Sjøforsvaret godt sammen i sømmene, forsikrer sjefen. Og den ulykksalige saken, den har virket like samlende som belastende, mener han. – Men vi løper fortsatt risiko med tekniske utfordringer og vakanser.

Ukrainske konsekvenser

Den pågående, høyintensive krigen i Ukraina er ikke først og fremst en sjøkrig, men den føres i alle domener – også på sjøen, i Svartehavet. Kanskje er den ikke så relevant for det norske sjøforsvaret, eller kanskje er den det?

– Utviklingen i Ukraina innvirker på situasjonen i Nordområdene, fastslår kontreadmiral Andersen. Dermed berører den i høy grad hele det norske forvaret, og ikke minst den maritime overvåkning og tilstedeværelse.


Sjef Sjøforsvaret, Rune Andersen, er opptatt av de sikkerhetspolitiske konsekvensene av Russlands krigføring i Ukraina i flere dimensjoner – også for kontrollen i nordområdene, og følgene av endret russisk seilingsmønster i nord, og for det norske sjøforsvaret. Foto: Fredrik Drevon, Forsvarets forum

Konsekvensene, også i det maritime domenet, opptar hele alliansen, forsikrer sjefen for det norske sjøforsvaret. Når vi snakker med ham, er Rune Andersen, nettopp tilbake fra et møte med sine allierte kolleger. Naturlig nok er ikke alle medlemsland opptatt av verken Nordområdene eller Nord-Atlanteren, men noen er det så visst. Deriblant USA, med sin sjette flåte. – Russland utgjør en maritim trussel, fastslår Andersen. Det konstaterer også alliansen. Og Norge ligger midt i det potensielle konfliktområdet.

Overvåking er nevnt; Andersen framholder også vår rolle i mottak av allierte forsterkninger, som har havnet høyere på agendaen enn på lenge. – Her er våre fregatter et bidrag; ett av flere.

Russisk undervannsteknologi og missilteknologi – med evne til å bevege seg uoppdaget og til å ramme over lange avstander, er begge grunner til bekymring. Teknologien vil få en stadig større betydning, og Vesten kan ikke tillate seg å havne på etterskudd, fastslår Sjef Sjøforsvaret.

Fakta

Navn: Rune Andersen
Grad: Kontreadmiral
Alder: 54 år (f. 14.01.1969)
Stilling: Sjef Sjøforsvaret (siden 2020)

I forbindelse med at Forsvarskommisjonen og FMR kommer med sine rapporter i mai 2023 så har NOF intervjuet fler av våre gren/dif-sjefer for å ta pulsen fra deres ståsted.
Vi vil også komme med intervju med enkelte av våre tillitsvalgte.  

Forrige        4 av 12        Neste