Befalsbladet 1 2021

TILLITOGSIKKERHET I NORD Når konsekvenser av økte militære og geopolitiske spenninger kommer tett på sivilbefolkningen, er resultatet ofte motstand og konflikt. Hva skjer da med samfunnets evne til beredskap og krisehåndtering? INGRIDVIK (tekst) Spesialrådgiver i Utsyn - Forum for Utenriks og Sikkerhetspolitikk Flere saker de siste månedene viser at tillitenmellom folk og forsvar i nord utfor- dres gjennom harde ordskifter om kon- krete sikkerhetspolitiske hendelser og situasjonsbeskrivelser. Spørsmålet om ubåthavnen i Tromsø er ett eksempel, tilsvarende det økte nærvær av forsvar og etterretning i Finnmark. Samtidig er tillit i befolkningen en forutsetning for et effektivt forsvar, inkludert et robust total- forsvar. I dagens situasjon, med et mer komplekst trusselbilde der grensenemel- lom krig og fred er mer utydelig, er dette viktigere enn på lenge. Derfor er det grunn til bekymring når debattene rundt disse spørsmålene ser ut til å bli mer polariserte og mindre løsningsorienterte. Forsvaret har alltid vært en viktig del av samfunnene nordpå, det ligger i kortene med nordområdenes strategiske belig- genhet. Men når folketallet i Finnmark går ned samtidig som nærvær av forsvar og etterretning øker, så endrer balansen seg mellom det sivile og det militære. Denne situasjonen bekymrer mange folk i Finn- mark. En bekymring somkommer til syne gjennompolitisk debatt, gjennomoppslag i regionale og lokale media, og ikke minst i de mange og til dels harde ordskiftene sompågår på diverse digitale plattformer. Sett fra nord handler ikke sikkerhet om ensidig styrking av forsvar og etterretning, men snarere om å bygge levedyktige lokalsamfunn. Da trengs det en nasjonal satsing som gjør at folk kan bli boende. Sikkerhet gjennomøkt sivilt nærvær, med andre ord. Betydningen av sivilt nærvær for å trygge norsk territoriumer det lett å være enig i. Samtidig viser det at uenighetene ikke først og fremst er et spørsmål om balansen mellom sivil og militær tilste- deværelse. Det handler om at myndighe- ter og befolkningen også kan ha høyst ulike beskrivelser av hva og hvem som truer. Særlig gjelder det vis-a-vis vårt naboland i øst, hvor forbindelsenemellom folk i Finnmark og Russland er varme og har lange historiske røtter. Det handler omDen røde armés frigjøring av Finnmark i 1944, men også om dypere historiske linjer og lange relasjoner mellom ulike befolkningsgrupper i nord. Det er historier som fortsatt er levende og som knytter folk sammen på tvers av den norsk-rus- siske grensen. Mellommenneskelige rela- sjoner somogså er svært synlig i grense- byen Kirkenes. Her står skiltene langs veien både på russisk og norsk, og folk på begge sider er utstyrt med grensebebo- erbevis somgir fri ferdsel over riksgrensa. Rundt ti prosent av befolkningen i byen er i dag russere. En sikkerhetstrussel, hevder noen. Men for mange i Finnmark er russerne ikke bare en naturlig del av samfunnet, men folk-til-folk-samarbeidet er også en viktig kilde både til lokalt næringsliv og til sikkerhet og stabilitet. Derfor er det også slik at når norske sikkerhetsmyndigheter påpeker at russere ikke bare er gode naboer, men også den viktigstemilitære utfordrer og sikkerhets- politiskemotpart, så bryter det med erfa- ringene og rammefortellingen nordpå. Fra myndighetenes side blir det fremhevet at varme relasjoner og sterke bånd i nord, ikke nødvendigvis gir et helhetlig bildemed hensyn til alle sider ved russisk politikk 8 l   NOF 1/2021 SIKKERHET I NORD

RkJQdWJsaXNoZXIy MzUzMDk=